Vålerenga er en stolt klubb med en stolt historie! Den startet med stiftelsen i kassesnekkeriet i Vålerenggata, gikk via bohemperioden med seriegull på 60-tallet, til de nye bohemene med alle seierne på 80-tallet. På 90-tallet tok klubben og Klanen et historisk standpunkt mot rasisme. I Europa gjorde klubben suksess med kamper mot Chelsea, Besiktas og Newcastle som stolte høydepunkt.

I 2005 tok vi vårt foreløpig siste seriegull og feiret sammen med titusener på Rådhusplassen, og i 2008 vårt foreløpig siste cupgull da Moa og Daniel scoret våre mål. Høsten 2017 flyttet Vålerenga inn på Intility Arena, og med seriebronsen i 2020 tok vårt herrelag sine første medaljer i eget hjem.

1913-1945: De første åra

Vålerengens Idrettsforening startet med stiftelsen i kassesnekkeriet i Vålerenggata 29. Da hadde allerede forløperen Spark, senere Vaalerengens Fotboldklub, eksistert siden 1898. VIF var allerede fra den spede start et publikumslag.

27 stiftere ble 13. juli 1913 enige om navnet Spring og at klubben skulle ha fotball, ski, friidrett og bryting som aktiviteter. I 1914 ble navnet enstemmig endret til Vaalerengens Idrætsforening.

Allerede i klubbens første år skaffet Vålerengens Idrettsforening seg en betydelig tilhengerskare og det var blest om kampene med opptil 2000 tilskuere på kampene. De sportslige resultatene var riktignok ikke så imponerende i starten, men i begynnelsen av 1920-årene fikk VIF sitt første gode lag. Det sørget for opprykk til Oslo-kretsens A-serie i 1921.

I 1925 spilte VIF seg til fjerde runde i NM, og i 1927 kom gjennombruddet med seier i kretsmesterskapet.

Dette lagets mest framstående spiller var den unge landslagskeeperen Henry ”Tippen” Johansen, som skulle bli klubbens store stjerne og samlingspunkt. I 1932 var et forsterket Vålerengen tilbake og vant kretsmesterskapet, og nådde dessuten fjerde runde i NM etter blant annet å ha beseiret sterke Drafn. Dette ble fulgt opp med nye kretsmesterskap både i 1933 og 1934 samt andreplasser i 1935 og 1936, og plass i fjerde runde i NM 1933 og 1935.

Sjøl om VIF holdt stand som et av de beste lagene i Oslo i denne perioden, viste det seg gang på gang for ustabilt til å nå helt fram til sluttkampene i cupen. To ganger var laget i kvartfinalen; i 1936 da de ble slått ut av Mjøndalen, og i 1938, da det ble tap for Vigør fra Kristiansand på Ullevaal.

Opp- og nedturer i rask rekkefølge ble tidlig et varemerke for klubben. I åra 1937–1939 var VIF også med i den nye Norgesserien, men uten å oppnå den helt store suksessen. Vålerengen hadde imidlertid tatt de første stegene mot å bli en stor klubb.

Under krigen ble den organiserte fotballaktiviteten lagt ned, og en lang fotballstreik startet høsten 1940 da nazistene ville neazifisere idrettsbevegelsen. Fra og med 1943 kom det i stand illegale fotballkamper, og til tross for forsiktighet og redsel for Gestapo kom det etterhvert opptil tre til fire tusen tilskuere på kampene.

1945–1957: De første topplasseringer og de første nedrykk

Perioden ga Vålerenga seriesølv i den nye hovedserien, man befestet en posisjon i toppen av norsk fotball - men måtte også tåle betegnelsen heislag.

På frigjøringsdagen 8. mai 1945 samlet VIF folket til fotballfest på Jordal. Over 10.000 mennesker kom inn gjennom telle-apparatene, og noen tusen over og under gjerder, for å se Vålerengen beseire Sandaker 2-1.

Vålerenga sikret i sesongen 48/49 et historisk seriesølv i den nye nasjonale Hovedserien, etter først å ha vunnet avdelingen og den avgjørende kampen mot byrival Skeid. Fredrikstad ble for sterke i finalen mellom Hovedseriens to avdelingsvinnere.

Vålerenga var for første gang i semifinalen i NM i sesongen 49/50, og i 50/51 ble det avdelingsandreplass i Hovedserien. Det ble ikke avgjort noen bronsevinner den gangen, Vålerenga vant en uoffisiell "bronsefinale" som ble satt opp med og mot Hovedseriends andre avdelingstoer - byrivalen Lyn.

En ny semifinale i NM fulgte i 51/52, men det gjorde også et sjokkerende nedrykk. Etter to sesonger i landsdelsserien var Vålerenga tilbake med to fjerdeplasser i sin avdeling, før et nytt nedrykk fulgte i 56/57.

Lagets store profil i perioden var halfkjempen Thorleif "Toffa" Olsen. Han var 41 år og 332 dager gammel da han i 1963 spilte sin siste kamp, og er med det den eldste som har spilt i norsk toppserie. "Toffa" var blant mange som bidro til at bohemens tidsalder kunne starte!

1958–1968: Bohemenes tidsalder 

Etter sesongen 1958/59 var Vålerenga tilbake i Hovedserien med en sammensveiset gjeng unggutter fra lokalmiljøet, som etter hvert skulle utgjøre kjernen på 60-tallets sagnomsuste bohemlag.

I 1958/59 var Vålerenga på førsteplass i sin avdeling i vinterpausen. Etter en litt svakere vår ble det en bronsefinale som endte med tap mot Eik i Tønsberg etter ekstraomganger.

I 1960/61 ble det ny andreplass i avdelingen, og dermed var det klart for ny bronsefinale. Byrival Lyn ble slått 6-4, og dermed var Vålerengas andre seriemedalje gjennom tidene sikret!

Maratonsesongen 1961/62 med 30 kamper over 1,5 år endte med 6. plass, og dermed var Vålerenga kvalifisert for den nye 1. divisjon med bare en avdeling.

I 1963 var Vålerenga 50 år, og jubileumsseongen med et publikumssnitt på over ti tusen svingte fra kalasseiere til bitre tapsrekker og endte med en åttende plass i serien og kvartfinaletap mot Fredrikstad i cupen.

1964 var også et år det svingte. En sjetteplass i serien og semifinaletap på Lerkendal mot RBK i NM kom i skyggen av Vålerengas debut i Europa! Everton var motstander i Messebycupen, en forløper til UEFA-cupen. Vålerenga høstet lovord for innsatsen i både norsk og engelsk presse, etter iherdig innsats i kampene som endte med tapene 2-5 på Bislett og 4-2 på Goodison Park.

I 1965 skulle Vålerenga endelig vinne noe i norsk fotball, og de var de originale Vålerenga-bohemene som sto bak det første virkelige gullet i klubbens historie, under ledelse av den myndige østerrikske treneren Anton Ploderer. Lyn kom faretruende nær mot slutten av sesongen, men klubbens første seriemesterskap ble sikret! I Europa gjorde Vålerenga et nytt forsøk i Messeby-cupen, der Hearts ble for sterke.

I 1966 og 1967 var klubben igjen tilbake i det vante, mer uforutsigbare sporet, to femteplasser i serien og henholdsvis kvartfinale og semifinale i cupen. I serievinnercupen 1966 forsvant Vålerenga ut i første runde etter 2-5 sammenlagt mot Linfield fra Nord Irland.

I 1968 kom nedrykket. Med ti tap på de siste tretten kampene endte det noe aldersstegne laget helt sist på tabellen, og det ble på mange måter avslutningen på bohemens tidsalder.

I bohemperioden var Helmuth Steffens en av lagets mest markante ledere. Han skapte en klubbånd som mange misunte laget. På banen var Terje "Henger'n" Hellerud, Einar "Bruno" Larsen og keeperlegenden Helge "Bonden" Sørlie blant mange klassiske bohemprofiler.

1969–1972: De tunge åra

Bohemene hadde underholdt Oslo-publikummet og skapt gode resultater i over ti år, men generasjonsskiftet på vei inn i 70-tallet ble tungt. Seriemesterne fra 1965 forsvant, fem år etter seriegullet var det bare en spiller igjen.

Etter nesten å ha rykket opp med andreplass i 2. divisjon i 1969 fortsatte klubben nedturen med degradering til 3. divisjon etter 1970-sesongen.

1971 endte med direkte opprykk til 2. divisjon, og klubben beholdt plassen med et nødskrik i 1972 med seier i siste serierunde mot Clausenengen. Kampen gikk med bare 345 tilskuere, et tall som forteller mye om hvor Vålerenga sto tidlig på 70-tallet.

I denne perioden var økonomi og det mer utenomsportslige i sentrum. Lokale krefter måtte stille opp for at sammenbrudd skulle unngås, og i flere år fungerte skraphandleren Leif ”Makker´n” Antonsen som klubbens redningsmann, blant annet ved at hans Kvikk Ryddekompani sørget for å sysselsette en god del av spillerne.

1973–1979: Mot lysere tider

70-tallet fortsatte med opp og nedturer, men man fant etter hvert oppskriften som skulle gjøre Vålerenga til et topplag igjen.

I 1973 var 75-åringen VIF igjen klare for 1. divisjon etter å ha slått Bryne og Mjølner i kvalifiseringen.

I 1974 gjennomførte laget en sterk comeback-sesong på øverste nivå. To runder før serieslutt møtte Vålerenga serieleder Viking, med bare to poeng mindre. Viking vant og stakk av i gullkampen, men med seier mot HamKam i siste runde kunne veteranene Terje Gulbrandsen og Trond Hoftvedt og resten av laget innkassere en bronsemedalje!

Oppturen var kortvarig. Laget som skulle kjempe om gull scoret altfor lite mål, og sesongen 1975 endte med kun tre seiere og nedrykk til andre divisjon. I Europa ble Athlone Town fra Irland for sterke i UEFA-cupens første runde.

Foran 1976-sesongen førte uoverensstemmelser mellom Odd Iversen og Rosenborg til at Vålerenga sikret seg tidenes norske goalgetter og hodespesialist. Målkongen innfridde absolutt forventningene, han trente godt, gjorde igjen suksess på banen, og bidro til at klubben fikk en ny giv. Publikumsinteressen var vekket igjen!

1977 startet med en svak vårsesong, og første seier kom ikke før tiende serierunde. En sterk høstsesong, god målforskjell og Odd Iversens brassespark i Moss bidro imidlertid til at Vålerenga endte på sjuende plass.

Sesongene 1978 og 1979 endte med sjette og åttende plass i serien, men Vålerenga hadde etablert seg i landets øverste divisjon igjen.

Med grønnsakshandler Tor Jørgensen i spissen gjorde Vålerenga grunnen klar for Vålerengas eneste virkelige gullalder. Nå skulle det virkelig svinge på Valle!

1980–1985: En gullalder

På begynnelsen av 1980-tallet var Vålerenga det definitivt beste laget i Norge. Tre seriegull og et cupgull på fem sesonger er resultater som taler for seg selv.

Foran sesongen 1980 foregikk det et stort generasjonsskifte i Vålerenga. Det ble gjort dyre investeringer i spillerstallen, og VIF satte stadig nye prisrekorder. Laget ble trent av den gamle klubbhelten Leif Eriksen, og bestod av veteraner som Yngve Andersen, Terje Olsen og Erik Foss. Disse ble supplert av nyervervelsene Tom Jacobsen, Vidar Davidsen, Morten Haugen, Tor Brevik og landslagskeeperen Tom R. Jacobsen.

1980-sesongen viste VIF frem et lag med stort potensial, og laget gjorde sine beste kamper i cupen. En åttende plass i serien ble en parantes, for Vålerenga kom endelig til cupfinalen. På Ullevaal stilte gutta med kunstgressko på det glatte underlaget, og knuste fullt fortjent Lillestrøm 4–1 i en underholdende kamp!

I 1981-sesongen ble angrepet ytterligere forsterka med landslagssenteren Pål Jacobsen fra Ham/Kam, og Dag Roar Austmo fra Steinkjer som spilte glimrende på midtstopperplass hele høsten. Kjempetalentet Henning Bjarnøy slo igjennom som spiss i de siste rundene, og scora blant annet seiersmålet i siste minutt mot serieleder Rosenborg. Vålerenga sikret seriemesterskapet etter en solid høstspurt!

I 1982 ble laget styrket ytterligere. Stein Gran (Lyn) og Lasse Eriksen (Frigg) meldte overgang for det som den gang var svimlende 200 000 kroner. Favoritten innfridde ikke, men etter en god høst endte laget på fjerde plass.

Foran 1983-sesongen sørget Tor Jørgensen for å hente inn trenerkapasiteten Gunder Bengtsson fra IFK Gøteborg og UEFA-cupmesterskap. Bengtssons VIF spilte med soneforsvar, press på ballfører og disiplin, en helt annen fotball enn Vålerenga tidligere var kjent for – men det ga umiddelbart resultater på banen. Laget var så suverent at spenningen i serien var fraværende! Med nytt seriemesterskap og finale i NM kunne klubben feire 70-årsjubileet som Norges dominerende fotballag.

1984 var den fintesterke og hurtige Egil ”Snappern” Johansens store år. Vålerenga gjennomførte en bunnsolid høstsesong, og var klare som seriemestere tre runder før slutt. Vålerenga kunne innkassere sitt tredje seriemesterskap på fire år, vant serien med hele sju poeng, og en utrolig målforskjell på 40–14!

Vålerenga var blitt et homogent, gjennomsystematisert lag som mangla konkurranse i Norge! Men uten den sjarmen som tilhører Vålerenga-tradisjonen. Det dikterte spillet kjedet publikum, som savna showet, personlighetene og uforutsigbarheten. For hver VIF-seier ble det også tommere og tommere på Bisletts tribuner, og tilskuersnittet på hjemmekampene falt til 5.500, langt under det budsjetterte.

I 1985 gjorde Vålerenga også en god sesong. Det endte med bronsemedalje i serien og vår nye spiss Jørn Andersen ble toppscorer med utrolige 23 mål på 22 seriekamper. Vi var i nok en cupfinale, denne gangen tok Lillestrøm revansje og vant med 1-4.

Gullalderen ga imidlertid ikke noen Europa-suksess. Det endte med fire exiter i første runde, mot henholdsvis Legia Warszawa (1981), Dynamo Bucuresti (1982), Sparta Praha (1984) og Zenit Leningrad (1985).

Gullalderen var et faktum! Men regningen skulle bli tung å betale. Klubbens administrative svakheter kom nå til syne, tilskuersvikt og mangel på økonomisk styring utgjorde en fare: Gjelden hopet seg opp. I 1985 var det kalkulert med 6000 tilskuere på hver hjemmekamp, men bare 4500 møtte opp. Det ble inngangen til en tyngre periode i Vålerengas historie.

1986-1992: Sju magre år

I 1986 hadde 22 spillere non-amatør kontrakt. Det måtte halveres før 1987-sesongen. I 1987 ble klubben begjært konkurs, men ble redda på overtid. Fra tribunen ble det kastet bananer etter en farget spillere. Alt dette ga nok ikke de beste forutsetninger for suksess på banen.

Sesongene 1986, 1987 og 1988 endte alle med sjuende plass i serien, og europacupeventyret stoppet nok en gang i første runde mot belgiske Beveren i 1986. Laget kjempet stort sett om nedrykk, og underskudd og redningsaksjoner var gjentagende på agenda. På agendaen var også Apeberget. Da supportere kastet bananer etter Kongsvinger-spiller Caleb Francis i 1987 tok klubben og supportere et første oppgjør med rasismen på Vålerengas tribuner.

Da klubben ble begjært konkurs i 1987 ble det første aksjeselskapet i Vålerengas historie løsningen. Advokat Leon Bodd var sentral i redningsaksjonen. I 1989 var det klart for en ny endring, da Vålerengens Idrettsforening delt i tre, og VIF Fotball ble det nye navnet på fotball-laget.

I 1989-sesongen lå Vålerenga på en oppløftende tredjeplass ved halvspilt serie, men med ett poeng på de siste elleve kampene endte sesongen i kvalifiseringsspill. Seier mot Ham-Kam og uavgjort mot Djerv 1919 var nok til å holde plassen.

I 1990 rykka VIF ned etter fjorten sesonger på rad i landets øverste divisjon, og 1991 ga ingen rask retur til den nye Tippeligaen med en tredjeplass i 1. divisjons avdeling 1.

Klanen ble stiftet 5. mai 1991, og skulle bli en maktfaktor for og i Vålerenga - og banebrytende for norsk supporterkultur. Klanen vokste raskt, var i all hovedsak et positivt aktivum, samtidig som rasistene ikke ga opp å få fotfeste på våre tribuner.

I 1992 ble vondt til verre ute på banen, og klubben reddet seg med et nødskrik fra ytterligere nedrykk til andre divisjon med seier i siste kamp. Etter sesongslutt forsvant både trener Nordin og en rekke spillere, flere sentrale personer i klubben takket av.

De sju magre årene var et langsomt fall mot avgrunnen for Vålerenga. Gullalderen var definitivt over, og ved inngangen til sesongen 1993 var målet å stabilisere Vålerenga på nest øverste nivå.

1993 – 2003: Vålerenga slår tilbake - men det svinger fortsatt!

1993 innledet en ny periode i klubbens historie. Selv om økonomien definitivt fortsatt bød på utfordringer, ga perioden oss også en rekke viktige, historiske hendelser.

I 1993 mønstret klubben et nytt og mer offensivt lag under klubblegenden Vidar Davidsens ledelse. Davidsen er Vålerengas mestvinnende spiller gjennom tidene, og som trener ledet han nå laget til et klart opprykk! Takket være videresalgsinntektene da Henning Berg gikk fra Lillestrøm til Blackburn, og en tilsynelatende bedret økonomistyring mønstret også Vålerenga en økonomi i noenlunde balanse.

I 1994 var dermed laget tilbake i Tippeligaen, og publikum var mer fornøyd enn på lenge. Publikumssnittet på nærmere 6000 tilskuere var det beste siden 1983, og selv om det ble nedrykksstrid på tampen var både klubb og supportere godt fornøyd med å holde plassen. Vål’enga var tilbake!

I 1995 ble det en respektabel 7. plass, men det var tid for nedtur utenfor banen igjen. Det hele startet med at NFF trakk Vålerenga to poeng for økonomisk rot, og videre avdekket det nye styret med Jon Nordbrekken i spissen en betydelig gjeld. Dette utløste en nødvendig og omfattende økonomisk redningsaksjon. På kort tid ble spillerstallen ble solgt til Vålerenga Fotball Invest ASA. Leon Bodd var igjen en betydelig bidragsyter, mens Klanen samlet inn en halv million kroner. Samtidig: På en bortetur til Bergen dukket det opp tre personer med "hvit makt"-t-skjorter, og det var klart at rasistene nok en gang søkte fotfeste på våre tribuner.

I 1996 fortsatte utfordringene: Vålerenga fikk nok en poengstraff av NFF, som mente Juro Kuvicek hadde blitt benyttet uten at overgangspapirene var fullstendig utfylt. Et lyspunkt: I september så det økonomiske grunnlaget til klubben endelig ut til å være sikret, en ny gruppe investorer investerte millioner i Vålerenga.

På banen nådde klubben semifinalen i cupen og tapte mot Tromsø, men det ble helt overskygget at Vålerenga rykket ned fra Eliteserien igjen etter tap 3-2 mot Stabæk i siste serierunde. Men det var en samlet klubb som rykket ned denne gangen, Klanen sto igjen og sang lenge etter at kampen var over. Klubben skiftet også igjen offisielt navn dette året, fra VIF Fotball til Vålerenga Fotball.

1996 var også året vi startet "Vålerenga Mot Rasisme". Klubben og supporterne tok det som skulle vise seg å være et mer endelig oppgjør, med et klart standpunkt mot vold og rasisme. Fotballturneringen Fargerik Fotball så sin begynnelse, og en positiv aura preget klubben.

1997 ble et jubelår! Et samlet Vålerenga vant 1. divisjon klart og rykket rett opp igjen, men aller størst: Med "Vålerenga Mot Rasisme" på draktene vant Vålerenga NM etter en fantastisk finale og seier 4-2 mot Strømsgodset, i Kjell Roar Kaasas store kamp. John Carew fikk sitt gjennombrudd i norsk fotball med hattrick mot Viking i semifinalen. Å heie på Vålerenga var blitt hipt, og Klanen økte fra 1700 til 6200 medlemmer på ett år. Euforien var til å ta og føle på, Vålerenga var tilbake i Tippeligaen - og skulle ut i Europa igjen!

1998 så dagen, Vålerenga forsterket laget og 41 investormillioner var innom kontoen. Dette til tross: I august ligger Vålerenga desidert sist på tabellen. Egil "Drillo" Olsen hentes som redningsmann for de siste ni kampene, og bidrar til at Vålerenga vinner syv av ni og ender på en tross alt komfortabel sjuendeplass.

Et Vålerenga i høstform banet vei for tidenes Europasuksess. Etter å ha slått ut Rapid Bucuresti i første runde ventet en stor utfordring: Tyrkiske Besiktas. Et ultradefensivt Vålerenga vant 1-0 hjemme, men til pause i Istanbul sto det 3-0 til hjemmelaget. Knyt Henry Haraldsen, Kjell Roar Kaasa og John Carew scoret målene da Vålerenga sto for tidenes opphenting og 4-3 sammenlagt: Vålerenga var klare for kvartfinaler mot Chelsea!

1999 startet med 3000 Vålerenga-tilhengere i London. Fortsatt husker Chelsea-supporterne nordmennene som var totalt overlegne på tribunen, selv om det var rått parti og 3-0 til verdensstjernene på banen. Det ble også tap (2-3) på Ullevaal, men alle var virkelig enige om at det hadde vært en fin tur.

Etter fire serierunder ledet Vålerenga serien (for første gang siden 1984!), men så ble det tyngre. Etter atten serierunder var Vålerenga nest sist, Drillo og Tjærnås hadde reist til Wimbledon, Carew var solgt til Rosenborg. Tippeligaplassen ble reddet i siste serierunde på Bislett mot Kongsvinger. Utenfor banen ble styreleder Nordbrekken i deler av klubben kritisert for å være for tett på aksjeselskapet med Øystein Stray Spetalen i spissen.

I 2000 hentet Vålerenga Tom Nordlie som trener, og Kjetil Rekdal skulle styre midtbanen. Det skulle bli et tungt år, særlig fordi Vålerenga viste seg som svært ineffektive foran mål. I siste serierunde reddet Vålerenga seg til kvalifisering. Her ble Sogndal for sterke, Vålerenga rykket ned.

Rekdal tok over som trener i 2001, og førte klubben tilbake til Tippeligaen med sportslig sett overbevisende resultater. Opprykket kom på tross av et nytt poengtrekk og bot for å ikke ha registrert overgang rett for tre spillere, et høyt forventningspress og stadig støy rundt alt både på og utenfor banen. Samtidig hadde investorene sørget for at Vallhall Arena sto klar, ikke minst takket være Spetalen, som valgte å trekke seg ut av klubben før sesongen 2002.

I 2002 vant vi NM! Tobias Grahn og Pa-Modou Kah sørget for 2-0 seier mot Aalesund i semifinalen, og når Bjørn Arild Levernes bredsidet inn 1-0 mot Odd var Haralds pokal vår for tredje gang. I serien endte det med åttende plass, og John Fredriksen overtok 99 % av aksjene i aksjeselskapet etter en livsviktig emisjon.

2003 huskes for tidenes mest nervepirrende kvalikkamp mot Sandefjord. Vålerenga hadde ingen imponerende sesong bak seg, og etter 0-0 i Sandefjord var et sprengfullt Vallhall klar over at kampen var et være eller ikke være på alle måter for Vålerenga. Det ble en nervepirrende målfest uten like med 5-3 seier, feiringen er legendarisk, og Klanens talsmann Kjell Grønningen mente det burde settes opp en byste av dommer Johnny Ditlefsen.

Vålerenga opplevde å slå tilbake med blant annet to cupgull og legendariske opplevelser i Europa i perioden 1993-2003. Til tross for tilbakeslag og tilhørende støy, kom man allikevel ut av perioden styrket. Supporterskaren var stor, og klubben var blitt en profesjonell klubb som skulle vise seg å matche sine store mål på banen i årene som fulgte.

2004-2010 Vålerenga kjemper i toppen

Etter cupgull i 2002 unngikk vi nedrykk med stort hell året etter. Det ble opptakten til år som Vålerenga aldri har vært mer populær!

Et bortemål av Morten Berre mot Grazer AK og straffesparkseier mot Wisla Krakow i Polen var nok til å sikre Vålerenga nok et europaeventyr mot Premier League-motstand i februar 2004. Vi rystet Newcastle med 1-1 hjemme, men tapte til slutt 3-1 borte.

Tippeligaen endte i tidenes serieinnspurt, der alt ble avgjort i siste serierunde. Rosenborg hadde mistet forspranget til Vålerenga, vi hadde hentet Steffen Iversen fra Tottenham, og vant vi med flere mål enn RBK ville vi kapre seriegullet. 23591 tilskuere fikk se Vålerenga slå Stabæk 3-0 på Ullevaal, på Lerkendal vant Rosenborg 4-1 mot Lyn. Rosenborg vant serien med like mange poeng, lik differanse i målforskjell – men med flere scorede mål enn Vålerenga.

2005-sesongen startet fantastisk. Sølvlaget så ut som et gull-lag! På slutten kom allikevel motgangen, og før siste serierunde kunne Start ta igjen Vålerenga. Mot Odd i Skien holdt 2-2: Vålerenga var seriemestere – og Kjetil Rekdal og laget feiret på Rådhusplassen foran mange tusen tilhengere! Vålerenga spilte også Champions League-kvalifisering. Vi slo ut finske Haka, og møtte belgiske Club Brügge i avgjørende kamper om gruppespillplass. Steffen Iversen sikret seier 1-0 hjemme, og etter ekstraomganger og 1-0 til belgierne måtte straffespark til. De ble for sterke, og gikk videre med 4-3.

Sommeren 2006 så storhetstiden ut til å være over, og Kjetil Rekdal gikk av. Petter Myhre tok over, og en morsom høstsesong gjorde at Vålerenga for tredje året på rad kunne kapre en seriemedalje med en sterk bronse. Champions League-kvalifiseringen endte med tap mot tsjekkiske Mlada Boleslav.

2007-sesongen ble en stor skuffelse og endte midt på treet etter nok en elendig vårsesong. Petter Myhre ga seg, og Harald Aabrekk ledet laget ut sesongen. I UEFA-cupen slo vi ut Flora Tallinn og Ekranas, før Austria Wien ble for sterke.

2008 endte med Vålerengas fjerde cupmesterskap! Sesongen startet med lanseringen av Martin Andresen som "spillende manager", i spiss for et trenerteam med blant andre Tor Ole Skullerud som hovedtrener. I serien endte Vålerenga på en skuffende 10. plass, men Vålerenga vant NM etter strålende spill og 4-1 seier over seriemester Stabæk.

I 2009 endte Vålerenga på 7.plass i serien, i det første året med 16 lag i Tippeligaen. Laget så lenge ut til å kunne kjempe om en fjerdeplass, men tap i de to siste kampene satt en stopper for den muligheten. I Europa vant vi bortekampen mot greske PAOK etter mål av Morten Berre, men seieren var ikke nok til avansement etter 1-2 hjemme på Ullevaal.

2010-sesongen endte Vålerenga på en oppløftende sølvplass i Tippeligaen. Vålerenga spilte underholdende og offensiv fotball og ble Tippeligaens klart mestscorende lag med 69 scoringer på 30 kamper.

På sju sesonger hadde Vålerenga sikret seg gull, to sølv og en bronse i serien, samt et cupgull. Vi hadde etablert oss i toppen av norsk fotball igjen, ikke minst takket være Tor Olav Trøim. John Fredriksens tidligere «høyre hånd», tok sakte, men sikkert over ansvaret for aksjeselskapet – og står gjennom historien frem som den mest stabile og langsiktige investoren Vålerenga har hatt.

2011-2019 Vålerenga flytter hjem 

2011-sesongen innledet en periode med middelmådige resultater i Eliteserien. Vålerenga etablerte seg som en middelhavsfarer med nok en 7. plass i serien dette året, og i årene som fulgte endte vi på 8. plass (2012), 11. plass (2013), 6. plass (2014), 7. plass (2015), 10. plass (2016), 8. plass (2017), 6. plass (2018) og 11. plass (2019). Kjetil Rekdal hadde sin andre periode som trener fra 2013, til Ronny Deila tok over i løpet av 2017-sesongen.

I fravær av medaljer og store sportslige høydepunkt er det et par andre, store hendelser som trer frem som historisk viktige i disse årene.

Etter vedtak høsten 2014 ble Vålerenga Fotball delt i tre, og Vålerenga Fotball Elite så dagens lys første januar 2015. Bakgrunnen for tredelingen var å verne om breddeaktiviteten. Fotballaktiviteten for barn og unge, samt den hardsatsende elitesatsingen for damer, ble igjen i Vålerenga Fotball, mens alle samfunnsprosjektene ble samlet i stiftelsen Vålerenga Samfunn.

Det nye Vålerenga Fotball Elite er klubbens spydspiss for herrefotballen, og består av tre lag: A-lag (Eliteserien), rekruttlag (2. divisjon) og junior elite.

I 2017 kunne man markere det som kanskje er den største seieren i klubbens lange historie. Etter å ha jobbet mer eller mindre sammenhengende med å få egen, moderne arena i over hundre år sto Intility Arena klar til bruk, og i september flyttet Vålerenga inn!

Endelig kunne klubben huse en helstøpt fotballsatsing for både herre- og damefotballen. Med egen arena kunne klubben endelig gjennomføre en grundig satsing også på akademisiden.

I 2019 ble Vålerenga den første og hittil eneste klubben i Norge med fem stjerner i NTF sin akademiklassifisering, og juniorlaget startet en jevnere leveranse av unge, gode utfordrere til de etablerte spillerne på a-laget enn tidligere.

Tiåret ble avsluttet med at Ronny Deila takket ja til å bli trener i New York City FC, og sendte dermed Vålerenga ut på trenerjakt.

2020 Nytt tiår, nye muligheter

Etter en grundig prosess falt valget på Dag-Eilev Fagermo som hy hovedtrener. Han rakk en episk pressekonferanse og noen få uker i treningsdressen før covid-19-viruset slo til og satte seriestarten på vent i flere måneder. Når man endelig kom i gang, leverte Fagermo varene med Vålerengas første medalje siden sølvmedaljene i 2010.

En tydelig satsing på unge utfordrere bar frukter. Keeper Kristoffer Klaesson, høyreback Christian Borchgrevinck og årets gjennombrudd Osame Sahraoui var tre gode eksempel på at vårt femstjerners akademi fungerer. Vålerenga fullførte sesongen med nesten halvparten av spilletiden fordelt på egenutviklede spillere, et meget høyt tall i dagens fotball. Sommersigneringene av etablerte Vidar Ørn Kjartansson og Henrik Bjørdal krydret det hele.

Den etterlengtede bronsemedaljen kom etter en meget spennende serieavslutning. Kun tre dager før julaften var det klart at Vålerenga med seier mot Start knep pallplassen foran Rosenborg!

Med det var Vålerenga endelig klar for sin 17. deltagelse i Europa, sommeren 2021 venter spill i nyopprettede UEFA Conference League.

Historiens tall og fakta

Stiftet:     29. juli 1913

Lengste periode i toppserien:

20 sesonger (2002-2021)

Flest obligatoriske A-kamper:

Morten Berre, 385 (2003-2015)

Flest toppseriekamper: 

Morten Berre, 298 (2003-2015)

Flest mål i obligatoriske kamper:

Einar Bruno Larsen, 99 (1957-1968)

Flest toppseriemål (siden 1937):

Morten Berre, 63  (2003-2015)         

Flest sesonger på A-laget:

Henry "Tippen" Johansen, 20 (1923-1946)

Flest sesonger i toppserien:

Morten Berre, 13 (2003-2015)

Flest meritter som spiller:

Vidar Davidsen, tre seriemesterskap, ett NM-cupgull, en seriebronse, to cupsølv (1980-1985)

Flest landskamper for VIF:

Henry "Tippen" Johansen, 48 (1926-1938)

Tilskuerrekorder:

• Hjemmebane: 24.894 mot Rosenborg på Ullevaal 23/10 2005 i seriekamp
• Intility Arena: 17.011 mot Sarpsborg 08 i åpningskampen september 2017
• Bortebane: 65.000 mot Dynamo Bucuresti i Romania 25/8 1982 i E-cup
• Bortebane Norge: 27.433 mot Asker på Ullevaal 7/10 1951 i NM-cup,semifinale          

Tilskuerbånn i toppserien

• Bortebane:443 mot Moss på Melløs 7/10 1990
• Hjemmebane: 550 mot Fyllingen på Bislett 30/9 1990. Unntak: I sesongen 2020 var det på grunn av pendemirestriksjoner kun tillatt med 200 tilskuere per kamp.

Største seier i obligatorisk kamp:

12 - 1 mot Oldenborg 1/5 2011 i 1.runde i NM-cupen

Største seier i toppserien:

8 - 0  mot Lisleby 27/5 1951

Største tap i obligatorisk kamp:

0 - 9  mot Kvik, Halden 17/8 1930 i 2.runde i NM-cupen

Største tap i toppserien:

0 - 7  mot Mjøndalen 12/9 1937 i Norgesserien og mot Skeid 2/8 1938 i Norgesserien